Skulle jeg forklart meg selv med et ord ville jeg sagt ærlig. Jeg forteller alt hva jeg mener og lyger sjeldent.. Lyger bare når det er nødvendig, etter hva konsekvensene kan bli. Som oftest velger jeg og si det som gir best konsekvens for de det gjelder, og tenker at jeg klarer å gjennomgå det meste. Men i dag skuffet jeg virkelig meg selv. En person jeg er utrolig glad i spurte meg om noe jeg tenker på hele tiden. Har lenge sagt til meg selv hvordan jeg skal si det til personen, men plutselig tok jeg meg selv i og lyve. Jeg ville så gjerne fortelle hva jeg egentlig tenkte, men jeg ble så satt ut at jeg klarte ikke. Ville ikke at personen skulle vite det. Aldri.

En klomp i halsen og en knyte i magen fikk meg til å bli rasende og jeg ble så sur på meg selv. Selv om jeg er sint, angrer jeg ikke på at jeg løy. For det er viktig at personen aldri får vite hva jeg egentlig ville si, hva som egentlig hadde så lyst til å skrevet..

Enorm ro..

Jeg tror jeg opplevde noe hinduistisk i dag. En ro fylte kroppen min, og jeg opplevde en fredfull harmoni. I et par sekunder satt jeg helt i ro, helt avslappet og hadde ikke en eneste tanke i hode. Det var som å sove, bare at jeg hadde ingen drømmer. Alt ble stengt ute, tanker, lyder, følelser. Det er noe av det beste jeg har opplevd på lenge. Nå forstår jeg hvorfor noen mennesker driver med meditasjon. Det er en fantastisk følelse, men det er kanskje feil å sammenligne det jeg opplevde med hinduistisk meditasjon. Jeg prøver bare å forklare hvor godt det var å bare slippe å tenke i et par sekunder. Kroppen, hjerte og hode mitt er trøtt og lei av alt, og det var som en liten time-out. Helt herlig var det. Jeg føler ikke at dette er noe jeg skal prøve å oppleve hver dag, og jeg skal ikke begynne med meditasjon, men det var deilig å oppleve det.

Minner. Det er grunnen for at vi lever, for å lage minner. Alt skal ikke være like godt å tenke på, og noe skal være vondt. For tiden føler jeg at jeg nesten bare har vonde minner, men det er fordi jeg tenker på det som nylig har skjedd. Så ordentlige minner er det ikke blitt enda. Tenker jeg lenger tilbake, komme det lykkelige øyblikk opp, og tenker jeg enda lengre tilbake, kommer det masse fine opplevelser. Av en eller annen grunn tenker jeg nå på barbie. Tiden da jeg kom hjem fra skolen, glad og fornøyd for å nyte resten av dagen sammen med barbie. Slik er det selvfølgelig ikke lengre. For det første har jeg sluttet og leke med dukker, og det er ikke hver dag jeg er glad og fornøyd når jeg kommer hjem fra skolen. Tiden bruker jeg på å tenke på gamle minner, istedet for å lage nye. Jeg savner det..

Jeg føler tiden vil bringe meg videre, og jeg vet at fra i dag av kommer jeg til å få masse minner.

Tre ting Buddha mente mennesket må forstå:
1. Ingenting varer evig
2. Ingen har noe som er fast og uforandrelig i seg
3. Alle ting er forbundet med noe vondt.

Jeg er ingen buddhist, men dette er tre punkter som jeg har tenkt veldig på i dag. Jeg mistet noe i går som jeg trodde jeg ville ha lenge, ikke evig, men lenge. Det var ikke en konkret ting, men noe abstrakt. Et kjærlighetsforhold. Jeg mistet det før jeg fikk sagt noe, før jeg var forberet på det og før jeg i det hele tatt fikk tenkt over hva som hadde skjedd. Tanker og tårer strømmet alle veier, og jeg visste absolutt ikke hva jeg skulle ta meg til eller gjøre.

Han hadde lenge vært så opptatt av meg og så forelsket. Likevel var det noe som forandret seg...

Det er vondt å bli atskilt fra dem man er glad i, det er vondt og være trist, og det er vondt og ikke få det man vil ha.

Minitekst om Kjærlighet

Hva er kjærlighet?
Er det noe vi trenger?
Kjærlighet for meg er det som gjør at jeg står opp hver dag og ser fram til en ny dag. Det første starter når jeg ser mamma som alltid har vært der for meg. Tanken på hvor høyt jeg elsker henne kan få meg til å grine ved frokostbordet. Idet jeg går forbi badet ser jeg pappa'en min. Min kjære pappa som er også alltid er der for meg, og skryter av meg. Mine søstre er ikke å se noe sted, hun ene sover og hun andre er noen hus bortenfor meg. De er i tankene mine fordiom.
På skolen møter jeg de neste som jeg er veldig glad i. Mine to bestevenninner som jeg savner og prate med hver dag, men som jeg føler at jeg faller litt fra. Det er kjærlighet og vennskapet som gjør at jeg savner dem. Min kjære, kjære gutt møter jeg som oftest etter skolen. Det er et av dagens høydepunkt. Han er virkelig min store kjærlighet, og jeg elsker å bruke tiden min på han. Så da kommer spørsmålet igjen. Trenger jeg kjærlighet? Ja, virkelig! Det er det som gjør hver eneste dag minneverdig. Jeg må selvfølgelig ikke glemme min søte hund, som jeg også elsker svært høyt!

Appelsinpiken

I går kveld la jeg fra meg den utleste boken, Appelsinpiken. Det tok litt tid og legge den fra meg, og jeg satt kanskje å så på den siste siden, som faktisk var helt blank, i sikker et minutt om ikke mer. Jostein Gaarder, forfatteren, fikk meg virkelig til å begynne å tenke. Tankene hans, og tankene til hans far som er skrevet i boken gav meg frysninger. Det var slik at jeg virkelig var kald og skalv. Det store spørsmålet i boken var: Hvis du kunne valgt, ville du da valgt et liv på jorden uten å vite hvor lenge du fikk leve der, eller bare takket nei slik at du slapp tanken på alt det gode du måtte forlate når du dør? Jeg hadde valgt å leve på jorden. Tror jeg. Uansett trenger jeg ikke å dvele så mye med dette, for jeg er her allerede, uten at jeg valgte det selv. Min mor og far skapte meg, så det var på en måte dem som tok beslutningen for meg. De satte nytt liv til verden, men.. Hvorfor ble det akkurat meg? Hvorfor er jeg slik jeg er? Hvorfor skriver jeg dette nå? Det er så mange spørsmål som jeg aldri vil få svar på. Det er slik denne verden er, det er slik den alltid har vært, og det er slik den sikkert alltid kommer til å være. Bare et stort spørsmål. Hvordan ble egentlig verden til? Hvorfor er vi mennesker her? Jeg kan selvfølgelig lage mine egne svar, men de er jo ikke rett. Men hva er rett da? Vil vi noen gang finne ut av det? Eller er det kanskje et slikt spørsmål som ikke har et rett eller galt svar. Hva skjer med oss når vi dør? Vil vi fortsatt være her på dette stedet som vi kaller Jorden, Tellus, Den blå planet og Verden?
Denne teksten er stappet med spørsmål som jeg sikkert aldri vil få svar på, men jeg stiller dem fordiom. Og hvorfor gjør jeg det? Der kom vist enda et spørsmål.

Så lite som skal til..

Tirsdag 31. mars stilte frivillige konfirmanter opp i kirken for å bære bøsse. Vi støttet kirkens nødhjelps klimaaksjon, og skulle gå å samle inn penger. Foreldre hadde stilt opp for å kunne kjøre til områder som var litt langt unna. Min far og jeg gikk sammen. De tre-fire første husene var det ingen som åpnet, selv om både bilen stod der og lyset var på inne. Da vi ringte på til hus nummer fem kom motivasjonen opp igjen, siden da ble døren åpnet. Hun la 20 kroner på bøssen. 20 kr?! Har finanskrisen virkelig gått så langt inn på folk? Neste man hadde ikke tid til sånt tull, og den neste etter der hadde ikke penger. Her bor de i flotte hus, og har ikke litt "lommerusk" og gi bort for å redde liv. Folk kan ikke engang støtte fattige mennesker som bli rammet av forferdelig ting! Takket være våre goder og våre utsplipp smelter isbreene og snøen på Kilimanjaro, og flommene har aldri vært større 40 år! Tørken rammer også mange land, og fattige barn dør hver eneste dag fordi de ikke får mat og drikke. 100 kroner kunne hjulpet til med å plante to trær som kunne reddet for flom, og 200 kroner kunne reddet mange liv. Så lite skal til! Så lite...